I dypet av en ruin

I Dypet Av En Ruin

by

Kristine Oseth Gustavsen

SMASHWORDS EDITION

***

PUBLISHED BY:

Panthera Publishing AS at Smashwords

I dypet av en ruin

Copyright 2010 by Panthera Publishing AS

Smashwords Edition License Notes

This ebook is licensed for your personal enjoyment only. This ebook may not be re-sold or given away to other people. If you would like to share this book with another person, please purchase an additional copy for each person you share it with. If you're reading this book and did not purchase it, or it was not purchased for your use only, then you should return to Smashwords.com and purchase your own copy. Thank you for respecting the author's work.

***

Prolog

I en verden langt fra vår…

Ei jente satt på en klippe og skuet utover en by som svulmet av industri. Det brunsvarte håret hennes blåste i vinden, og avdekket et par dype, hasselnøttfargede øyne. Bak henne strakte stråhytter og primitive boliger seg oppover fjellene som omga byen, og utgjorde en landsby. Mennesker løp frem og tilbake; noen stoppet for å snakke med hverandre. Andre igjen stelte med kjøkkenhagene sine, mens atter andre bare nøt strålene fra den livgivende moderstjernen til planeten, som for én gangs skyld slapp igjennom det tykke laget av forurensning som dvelte høyt oppe i atmosfæren.

Bortsett fra de mange, dempede lydene som nådde landsbyen fra byen, var det dørgende stille. På grunn av den beskjedne treveksten, den sure nedbøren, det golde, uttørkede fjellandskapet og de sjeldne, skitne vannene, var det nesten ikke fugler, og dermed ingen fuglesang.

Det luktet som alltid sterkt av den kvalmende giften fabrikkene slapp ut og den tunge eksosen fra bilene, men også den friske lukten av jord som ble raket i fra de bitte små åkerlappene utenfor noen av stråhyttene, trengte gjennom neseborene til et og annet tilfeldig forbipasserende menneske.

Jenta satt der helt alene og stirret ned mot de høye bygningene.

I en av de trange bakgatene, bortgjemt mellom skyskrapere i den alltid like levende byen, satt en ung gutt. Han satt med ryggen lent inntil murveggen av bygningen bak seg, og rundt seg hadde han en rekke brukte sprøyter. Ved føttene hans lå den trofaste, hjemløse kjøteren som hadde hengt i hælene på ham etter at gutten hadde delt maten sin med ham.

Gutten hang med hodet, og det halvlange, skittenblonde håret falt ned i øynene hans idet han knyttet en tøyfille stramt rundt armen for å fremheve blodårene. Han grep en ny sprøyte og injiserte det livsfarlige stoffet.

Forbi ham vandret fra tid til annen en stresset mann eller kvinne. Ingen verdiget gutten så mye som et blikk; de som faktisk gjorde det, fnøs foraktelig.

Eksosen var et tykt teppe som nesten kvelte de eldre og nyfødte. Biler tutet og bråkte konstant, og alltid hørtes maset fra tusenvis av stemmer som snakket eller skrek i munnen på hverandre.

Før gutten falt inn i en ny rus, så han et øyeblikk oppover, og prøvde å få et glimt av dag. Det gjorde han ikke.

Hadde alle bygningene, alle veiene og alle de andre menneskene i byen vært fjernet, hadde gutten og jenta sett hverandre inn i øynene i akkurat det øyeblikket. De hadde ingen anelse om at skjebnene deres kom til å bli knyttet sammen. Noe de heller ikke visste om, var den store faren som hadde våknet og som truet hele verden med undergang…

Kapittel I

Det var som om Barathrum pulserte under meg. Med alle industribygningene og tårnene var den virkelig tittelen hovedstad verdig. Hva skulle jeg ikke gjort for å kunne bo der? Jeg hadde hørt så mange historier derifra; at det var lett å gjøre seg rik og mektig der, for ikke å snakke om alt der var å finne på. Byungdommen hadde ikke ett kjedelig øyeblikk, sa de. Det var noe ganske annet enn den stakkarslige landsbyen her. Her spiste vi akkurat nok til å bli mette, og barn lekte ikke, men hjalp foreldrene med å stelle i kjøkkenhagene eller med å gjete dyrene. Jeg var heldig som hadde fått et øyeblikk for meg selv. Likevel burde jeg ikke klage. Jeg hadde en god og kjærlig familie hvor alle medlemmene var glade i hverandre, jeg hadde tak over hodet og jeg manglet verken mat eller klær. Jeg hadde vært heldig i livet. Derimot plaget fortsatt tanken meg – tanken om at i byen var de enda heldigere.

Jeg sukket og reiste meg opp fra klippen jeg satt på, og så enda en gang utover Barathrum. Støyen nedenfra var en eterisk melodi i mine ører. Dypt inne visste jeg jo at familien min aldri i verden ville tjene så mye penger at vi fikk råd til å dra inn dit, langt mindre flytte dit, men jeg hadde en naiv drøm om å bosette meg der selv, når jeg bare ble gammel nok.

Navnet mitt er Stella. Jeg er seksten år og bor i fjellandsbyen Consonum, hvor familien min har bodd i generasjoner. Vi er som skyggen av Barathrum, verdensmetropolen som landsbyen er bygget rundt. Her bor fattiglusene; de som samfunnet skammer seg over. Det er forbudt for innbyggerne i Barathrum å komme opp til Consonum, og omvendt. Hvis noen av landsbyboerne vil flytte eller dra inn til byen for en dag, må de betale en skyhøy avgift. Denne avgiften er selvfølgelig satt fordi de vet at vi ikke er rike nok til å betale den uansett, og på den måten kan de holde oss unna.

Hva kan jeg ellers fortelle om meg selv? Jeg kommer, som de fleste andre her i landsbyen, fra en simpel bondefamilie. Jeg har en mor, en far og en lillebror. Faren min gjeter kuer enda lenger oppe i fjellene, der det fortsatt er vegetasjon igjen. Moren min dyrker gulrøtter på en liten jordflekk utenfor huset vårt, og broren min og jeg gjør så godt vi kan for å hjelpe til.

Jeg har ingen nære venner. Selvfølgelig, jeg er jo stort sett på god fot med de fleste naboene, men det er ingen jeg har knyttet meg spesielt til. Til vanlig er jeg altfor opptatt til å tenke over det, men i enkelte stunder, som nå, savner jeg det å ha en fortrolig bestevenn forferdelig mye. Det er nemlig ikke mange unge rundt omkring her, og alle landsbyboerne bor temmelig spredt. Normalt sett er det bare broren min og jeg, og han er bare… broren min. Jeg er glad i ham, på samme måte som jeg er glad i mamma og pappa, men det blir ikke det samme.

Nok en gang sukket jeg, og ga Barathrum enda et blikk. Kanskje min beste venn var der nede? Jeg skulle ikke forlange mye av en, bare at vi viste hverandre respekt, kunne stole på hverandre og trivdes i hverandres selskap. Var det for mye å kreve?

Med ett ble en tanke født i hodet mitt. Det var noe jeg visste jeg ville gjøre. Det var noe jeg visste jeg måtte gjøre. Altså, jeg hadde det fint, jeg, men et blikk rundt meg på alle disse miserable ansiktene var nok til å få meg til å innse at… nei. Det var ikke sånn jeg ville ende opp. Det var da nok for de enkle, men jeg ville noe mer. Å kaste bort livet sitt på å slite og streve og ikke få noe igjen for det, bortsett fra eksistensen selv, det var nesten litt for ille. Da vi ble født, fikk vi alle en mulighet. Jeg ville ikke kaste bort den muligheten på bare å… eksistere. Jeg ville leve!

Det var med besluttsomme skritt at jeg marsjerte vekk fra hele Consonum. Jeg ville til byen. Jeg hadde bestemt meg nå. Vanligvis er jeg ikke en veldig impulsiv person, men dette var annerledes. Det var som å få en åpenbaring; jeg visste med ett hva jeg ville.

Jeg så meg ikke tilbake, og gikk fortsatt taktfast av gårde. De som var ute tenkte nok at jeg bare skulle gjøre et ærend for en av foreldrene mine uansett.

Jeg visste at det var vakter som stod ved porten av Barathrum og passet på at ingen uvedkommende skulle slippe inn. Jeg hadde tross alt ingen penger, og kunne ikke betale den avskrekkende inngangssummen. Jeg ble nødt til å finne en annen vei, men det fikk jeg bare ta etter hvert. Nå var jeg bare fornøyd, men også forundret over meg selv, fordi jeg så brått hadde tatt en slik avgjørelse.

Nøyaktig hva jeg skulle gjøre i byen når jeg kom frem, hadde jeg ikke den fjerneste anelse om. Det eneste jeg visste, var at jeg hadde fått nok av å stå opp bare for å kunne se om gulrøttene var modne, og høste dem og plante nye frø når de var det.

Selv om jeg hadde begynt så bestemt, merket jeg at jeg gikk saktere og saktere etter hvert som jeg kom lenger og lenger ned på den steinete stien. Hvordan i all verden hadde jeg tenkt å komme gjennom porten? Hva skulle jeg ta meg til? Jeg kjente jo ingen der, og ante ikke hvordan byen så ut innvendig. Jeg fikk bare ta det som det kom, for hvordan ellers skulle jeg oppnå kjennskap til den?

Mamma og pappa kom til å engste seg syke. Hvis jeg bare fikk meg en jobb der inne, kunne jeg sende dem et brev og fortelle hvor jeg bodde og at jeg hadde det bra. Jeg kunne også kjøpe dem inn i byen, så de kunne bo sammen med meg. Hvorfor hadde jeg ikke tenkt på dette før? Alle sa jo at det var så enkelt å få seg arbeid der inne og at alle tjente masse penger, så det kunne jo ikke være noe vanskeligere for meg. Jeg var vant til hardt arbeid sammen med foreldrene mine. Litt tøffe tak skremte meg ikke. Umerkelig gikk skrittene mine raskere igjen.

Jeg kunne se byporten, men var ennå ikke ferdig med nedstigningen. Jeg kjente jeg ble lettere nervøs av å se de rustningkledde vaktene, med spyd enda høyere enn dem selv i hendene.

Jeg tror det var spydene som gjorde utslaget. De blanke spissene lignet hoggtenner i det grå lyset, klare til å tvinge landsbykjøtt fra hverandre og gulpe i seg de møre innvollene med rovdyrappetitt.

Jeg snudde meg og så opp dit jeg hadde kommet fra. Jeg var nesten på nippet til å gå tilbake igjen, men jeg sa strengt til meg selv at nei, når jeg først var kommet så langt, var det ikke bare å snu. Jeg skulle komme meg inn til byen nå. Jeg skulle ikke gi opp drømmen fordi jeg møtte en hindring. Bare jeg var kreativ og brukte hjernen, kom jeg sikkert på en metode.

Hele Barathrum var dekket av en tykk og høy bymur. Den var ugjennomtrengelig; ikke bare for folkelige bønder, men også for en krigshær. Den var laget av glattpolert stein, så jeg kunne ikke klatre over heller.

Med et stønn satte jeg meg rett ned. Jeg la hendene i kors på knærne mine og skulte rundt meg, som om jeg forventet å se grunnen til at jeg ikke kunne komme meg til byen, i menneskeform, komme vandrende mot meg.

Noen mennesker som helt tilfeldig så ut til å være i retning av meg, kunne jeg visst se langt etter. Men det var noe som nærmet seg… et dyr, kanskje.

Jeg reiste meg opp, og i støvet så jeg et hundelignende vesen tre frem. Antakeligvis var det en coyote, og så lenge man ikke terget dem, var de ingen spesiell trussel. Men hvorfor i all verden skulle en coyote være på et så øde sted? Her fantes knapt byttedyr eller vann, bortsett fra i de høyeste fjelltoppene og dypt under jordoverflaten, så den eneste grunnen til at jeg kunne tenke meg at en coyote var på vei hitover… var at den var drevet av desperasjon, sult. Og en desperat, sulten coyote kunne i sannhet være en trussel.

Jeg rygget vaktsomt bakover, med øynene konstant hvilende på hunden. Den så ikke ut til å ha sett meg enda, men den hadde garantert luktet meg. Coyoter angriper veldig sjeldent mennesker, men hvis fortvilelsen driver dem…

Plutselig satte den øynene i meg, og nå kunne jeg også se den bedre. Det var som jeg tenkte; den var helt utsultet. Ribbena var godt synlige under den blasse, skitne pelsen. Tungen hang ut av kjeften på den, og pusten raspet mot meg. Mest sannsynlig hadde den heller ikke drukket på lenge. Den var tappet for krefter, men sulten…

Sakte rygget jeg enda mer bakover. Hvis jeg la på sprang nå, ville den garantert følge etter.

Pappa hadde lært meg hvordan jeg skulle takle situasjoner som denne. Det hendte ikke ofte, men av og til kunne et fortapt dyr forville seg til denne kanten av landet. Skjedde det, var det som regel som en siste utvei, og i slike sammenhenger ville de ta til takke med hva som helst. Hvis jeg skulle være så uheldig at en av dem krysset stien min, måtte jeg gå langsomt bakover og helst ikke se den inn i øynene, men ned i bakken. Jeg måtte ikke ta til å løpe, for da forvekslet den meg med et byttedyr. Var jeg riktig ille ute, ville den angripe uansett hvis den var virkelig desperat, men det viktigste var å beholde kontrollen, ikke få panikk, og i verste fall spille død. Det eneste håpet mitt var at de skabbete bena ikke greide å holde den lenge nok oppe til å angripe.

Plutselig gjorde den et byks mot meg. Det var ikke et langt og kraftig hopp, men av det rabiate bjeffet den utstøtte, trakk jeg konklusjonen at den var akkurat så desperat som jeg hadde fryktet. Jeg rakk så vidt å komme meg unna. Fortsatt gikk jeg baklengs mens jeg prøvde å få den til å forstå at jeg verken var ute etter å skade den, eller at jeg var et byttedyr, men det virket ikke. Den begynte å løpe mot meg, men særlig fort gikk det ikke. Det virket som om den var skadd. Den haltet stygt, men det gikk fort nok. Jeg hadde ikke tid til å stå her og vurdere situasjonen, jeg var nødt til å gjøre noe. Coyoten fikk tro jeg var et byttedyr så mye den bare ville for meg, jeg hadde ikke tenkt å stå her og se ut som en biff.

Jeg kastet meg rundt, og beinet det forteste jeg kunne mot Barathrum-porten. Vaktene der var bevæpnet og kunne sikkert drepe den for meg. Jeg hørte hunden glefse bak meg, og det fikk meg til å sette opp farten. Musklene verket, hjertet hamret som besatt av demoner, men ikke et øyeblikk sakket jeg av eller så bak meg.

Byporten var nær, men det var dyret bak meg også. De haltende, løpende føttene trommet mot den støvete bakken under oss, og lyden kom stadig nærmere. Selv om den var såret, var jeg fortsatt tregere enn den.

Hjelp! Hjelp! ropte jeg mot vaktene, og da de fikk øye på meg med coyoten i hælene, tok de et fastere grep om spydene sine og pekte dem mot oss.

Med en siste kraftanstrengelse kastet jeg meg inn mot porten, for så å sige ned, og den av vaktene som stod nærmest brukte flatsiden av spydet til å kaste coyoten noen meter bortover. Med et klynk landet den hardt på siden, og reiste seg ikke igjen.

Takk… tusen takk… gispet jeg; fortsatt strevde jeg med å få pusten under kontroll.

Kom deg vekk! Husj! sa plutselig den ene vakten avvisende til meg.

Hva… mener du? spurte jeg uforstående, og stirret opp på ham.

Vi vil ikke ha en coyote rundt her. Vekk med deg! sa den andre kvast.

"Men… hva har coyoten med meg å gjøre?" spurte jeg. Igjen skjønte jeg ikke hva han mente.

Coyoter går etter bondepakk som deg. Vi vil ikke at de skal trenge inn i byen. Så, skynd deg vekk før den kommer seg igjen. Forstår du ikke at du tiltrekker deg den ved å stå her? nærmest spyttet den første vakten ut.

Jeg… beklager så mye… jeg ville bare… sa jeg, mens jeg rygget vekk fra dem. Deretter snudde jeg meg, og så at coyoten stavret seg på bena igjen. Den fant meg raskt igjen med blikket, og jeg snudde meg mot venstre så jeg kunne løpe rundt selve byporten.

Jeg sprintet av gårde nok en gang, og pusten min ble stadig mer anstrengt. Jeg kunne formelig føle hvordan melkesyren trengte seg inn i muskulaturen. Hele kroppsmaskineriet var på vei til å stanse opp, hadde jeg følelsen av.

Med ett brøt en vennlig stemme seg gjennom hylene som presset seg opp gjennom luftrøret mitt.

Pssst! Denne veien! lød stemmen, og et lite øyeblikk stoppet jeg opp og så meg rundt. Da fikk jeg øye på en lyshåret gutt som tittet på meg fra noe som lignet en tunnel i fjellet.

Jeg betenkte meg ikke, men stormet mot tunnelen, omtrent hev meg innenfor. Gutten plasserte en stor stein foran inngangen så ikke coyoten kunne slippe inn til oss.

Vi ble etterlatt i stummende mørke, men jeg var bare takknemlig for hjelpen jeg hadde fått. Jeg ble sittende og pese tungt; ikke bare på grunn av den intense spurten jeg nylig hadde gjennomført, men også fordi julivarmen var trykkende, selv om det ikke var mye lys og varme som slapp gjennom de tunge skyene av forurensning oppe i atmosfæren.

Nå venter vi her til coyoten har løpt forbi og mistet sporet av oss. Den kan nok lukte oss her vi sitter, men bare vi er her lenge nok, vil den miste interessen og forsvinne, forklarte gutten. Stemmen hans var hyggelig og oppriktig, og jeg kjente på meg at han ikke ville meg noe vondt.

Jeg greide ikke å si noe tilbake; jeg bare pustet videre og nikket, selv om jeg visste at han ikke kunne se det.

Har du noe vann på deg? fikk jeg frem til slutt.

Noe svar fikk jeg ikke, men straks etter ble noe som kjentes ut som en rund vannflaske plassert i hendene mine.

Vær så god. Drikk! hørte jeg gutten si. Raskt lot jeg tuten finne leppene mine, og så slukte jeg grådig flere desiliter.

Noe av vannet havnet i vrangstrupen, og jeg måtte hoste.

Ta det med ro når du drikker, var guttens råd. Da den verste hostingen hadde gitt seg, ga jeg det et nytt forsøk og drakk igjen, roligere denne gangen.

Etter at jeg både hadde fått igjen pusten og drukket meg utørst, ga jeg flasken tilbake til gutten. En liten stund ble jeg bare sittende og se fremfor meg mens prøvde å få et glimt av konturene av ham, men det var umulig foreløpig. Jeg måtte nok vente litt lenger før øynene vente seg til bekmørket.

Hva heter du? spurte jeg i stedet.

Lupus, var svaret jeg fikk, hva med deg?

Stella, svarte jeg, før jeg gikk videre med neste spørsmål: Er du fra byen?

Det stemmer, sa gutten, jeg har nettopp kommet meg ut gjennom en sprekk i bymuren.

En hva for noe?! utbrøt jeg med ett.

En sprekk i bymuren, gjentok Lupus tålmodig, er det noe rart med det? Alle vet at den veggen er gammel og falleferdig og full av hull. Det er lett å skvise seg gjennom, så lenge man ikke veier over hundre kilo, da.

Så… det er altså mulig å komme seg inn i byen også? spurte jeg.

Selvfølgelig. Hva trodde du, egentlig? hørte jeg Lupus si. Deretter spurte han: Hvorfor lurte du på det, egentlig? Er du fra landsbyen eller noe?

Helt riktig, nikket jeg; igjen var jeg viss på at Lupus ikke så det, men jeg gjorde det av ren vane, jeg vil inn til byen for å få et bedre liv.

Da må jeg nok skuffe deg, sa Lupus med en tørr latter, de eneste som har et godt liv der inne, er de med førti milliarder på kontoen. Mange tjener akkurat nok penger til å klare seg, og enda flere enn dem igjen er de som tjener altfor lite til å klare seg, og bor på gaten. Sånne som meg…

Hva? Bor du på gaten? Hvor er foreldrene dine? spurte jeg bestyrtet.

I himmelen, svarte han lett, som om han ikke brydde seg, jeg kjente dem aldri. De døde da jeg var veldig liten.

Jeg ble stille en lang stund. Var det virkelig sant som han fortalte? At man ikke fikk et lykkelig liv i byen? Men det var jo det alle oppe i landsbyen fortalte! Riktignok hadde jeg aldri hørt noen av emigrantene fortelle det med egne ord, men likevel…

Hvordan er det å bo i landsbyen? spurte Lupus, og brøt tankegangen min.

Jeg trakk på skuldrene, som om vi kunne se hverandre, og svarte: Tja, hva skal jeg si? De fleste har det helt greit, og pengene vi får for å selge grønnsaker går med til å kjøpe stoffer til å sy klær, medisiner til de syke og mat. Det er ingenting til overs. Om dagen hjelper barna foreldrene ute på jordene eller oppe med dyrene.

Så deilig det må være å leve slik, uten en eneste bekymring, sa Lupus drømmende.

Uten en eneste bekymring? spurte jeg, vi har massevis av bekymringer! Villdyr i fjellene som kan angripe buskapen, at for mye forurensning skal drepe avlingen…

"Nei, nei, det er ikke sånn jeg mener! Dere har ingen ekte bekymringer", sa Lupus.

Jeg skjønte ikke hva han mente, men før jeg rakk å spørre, begynte han å forklare nærmere: Du sa at alle tjener nok penger til å greie seg. Du slipper å bekymre deg for hvorvidt du får mat i dag, du slipper å bekymre deg for at bøller som kjeder seg tilfeldigvis skal komme forbi og gi deg juling så du knapt kan stå på bena, du slipper å bekymre deg for at suget etter atrox skal bli for stort, du slipper…

Hva er atrox? avbrøt jeg.

Noe du bør holde deg langt, langt unna! Ikke tenk på det engang, var den eneste forklaringen Lupus kom med.

En liten stund satt vi i taushet, før jeg spurte: Vil du hjelpe meg inn i byen?

Overraskende nok ristet Lupus kraftig på hodet, etter hva jeg kunne se av det svake omrisset jeg så vidt hadde begynt å skimte, før han sa: Nei. Du vil bare møte elendighet. Hjelp heller meg til landsbyen.

Nei! Det fins ingen muligheter for deg der! Du vil aldri få sjansen til å komme deg opp og frem i livet; det er det samme dag ut og dag inn! sa jeg.

Hva om det er det jeg vil ha? Jeg er lei av et masete byliv. Jeg vil slappe av på en gård, sa han.

Det blir ikke mye avslapning; det kan jeg love deg, sukket jeg.

Igjen oppstod stillhet mellom oss, før Lupus omsider sa: Jeg tror nok coyoten har mistet interessen nå. Han skjøv steinen til side.

Kapittel II

Lyset falt inn på oss der vi satt i hulen, og jeg ble nødt til å legge armen foran øynene for å ikke bli blendet.

Etter at jeg så smått hadde vent meg til lyset, kunne jeg konstatere at coyoten var borte, og at faren var over.

Jeg snudde meg for å signalisere til Stella.

Den er borte, sa jeg, og hun krøp opp ved siden av meg.

Det var ikke før nå at jeg fikk anledning til å studere henne. Det hadde gått så fort da hun kom farende bortover med en halvdød præriehund etter seg.

Hun hadde mørkt, slett hår som rakk helt ned til korsryggen. Nå som lyset skinte på det, så det ut til å være veldig mørk brunt, men det kunne likeså godt ha vært svart. Hun hadde pene, mandelformede øyne som gnistret i den samme brunfargen som en hasselnøtt, og hun var slank og atletisk bygget. Hun gikk med en tettsittende, svart buksedrakt som var kuttet av ved ermene som en singlet, v-utringet og som sluttet av like over knærne. Rundt livet hadde hun knyttet et lys beige makramébelte.

Hun sukket dypt, så på meg, og sa: Vil du ta meg med til byen eller ikke?

Jeg var fortsatt litt i tvil om hva jeg skulle gjøre. Da hun spurte meg første gangen, hadde jeg blånektet, men jeg nølte litt nå. Hvis det var det hun virkelig ville, burde jeg ikke hindre henne, men nå som jeg så på henne, med sunn hud farget til en mørkere tone av lyset, og med øyne like levende som selve hjertet, ville det å ta henne med dit bli som å plassere en villrose i et ugressinfisert bed. Det at hun hadde blitt så overrasket over at jeg har vært foreldre- og husløs siden jeg kunne gå, kunne bare bety at hun kom fra den typen hjem som jeg alltid har vært villig til å ofre alt for. Riktignok fikk jeg som liten sove en natt eller to hos slektninger til jeg var ti, men da de fant ut at jeg hadde begynt å misbruke atrox, var det rett på gaten igjen. Det var ikke min feil. Jeg trengte en virkelighetsflukt, noe som kunne ta meg bort fra det miserable livet jeg hadde, om enn bare for noen timer. Det hadde vært så enkelt å få tak i, men etter noen år som tung narkoman skjønte jeg at det hadde vært feil valg av meg den gangen. Jeg slet med abstinenser og det alltid eksisterende suget, selv om jeg prøvde å kutte ut gang på gang. Nå hadde jeg bestemt meg for å flytte opp til landsbyen og brenne alle broer. Alle sprøytene og selve stoffet hadde jeg latt ligge igjen i en tilfeldig bakgate, men jeg visste at det kom til å bli helt grusomt å slutte tvert. Jeg hadde hørt de verste historiene om folk som hadde prøvd, som til slutt hadde blitt så fra vettet at de drepte folk bare for å få tak i stoffet, men jeg skulle være sterk. Jeg skulle ikke gi etter. Problemet var, ikke bare for Stella, men også for meg, at fristelsen ville bli for stor om jeg dro tilbake til Barathrum. Dopet formelig fløt der, og hvis noen stoppet meg og spurte om jeg ville kjøpe, visste jeg ikke om jeg var i stand til å si nei.

Hva tenker du på? Stella skakket på hodet, så på meg og brøt seg inn i tankegangen min.

Nei, jeg… begynte jeg, og klødde meg i nakken. Jeg visste ikke riktig om jeg skulle si det rett ut som det var.

Hvor gammel er du? spurte hun ut av det blå.

Jeg blir seksten i august. Hva med deg? spurte jeg høflig tilbake.

Et øyeblikk virket hun overrasket over svaret mitt, men det kan ha vært noe jeg innbilte meg. Hun så nemlig nysgjerrig og vennlig ut i sekundet etterpå, og svarte: Jeg ble seksten i juli. Med det oppstod en trykkende taushet mellom oss. Imens prøvde jeg å finne ut hva jeg skulle si.

Skal si det er varmt i dag, fortsatte Stella. Jeg hadde følelsen av at hun sa det bare for å ha noe å si.

Hun reiste seg opp og gikk ut av hulen. Hun viftet armene frem og tilbake, og blåste et langt utpust.

Særlig her ute, nikket jeg enig, her er det ingen trær som kan gi oss skygge, og alle steinene blir nesten overopphetet. Du kan se på bakken at den har slått sprekker, så hett er det.

Det er de drivhusgassene, vet du, sa Stella, folk, særlig i byene, slipper ut så mye kullholdig gass og gudene vet hva, så det fyller seg opp i atmosfæren og slipper inn masse varme, men ikke lys.

Det er enda en ulempe ved å bo der, påpekte jeg, og håpet ennå at jeg skulle greie å overtale henne til å forkaste ideen om å flytte inn dit, det er så mye forurensning. Spedbarn og eldre blir nesten kvalt. Det ligger konstant en sky av eksos over gatene. Da er det så mye mer idyllisk oppe i landsbyen!

Si hva du vil; jeg skifter ikke mening. Stella trampet den ene foten hardt i bakken for å understreke at hun mente alvor.

Jeg sukket og så ned i bakken så Stella ikke skulle se at jeg himlet med øynene. Man måtte ha bodd i byen for å vite hvor ille det var. Hun, som var en uvitende bondedatter, ante egentlig ikke hva hun snakket om. På den andre siden var det jo akkurat sånn med ønsket mitt om å bo oppe i den klarere luften også. Jeg hadde jo egentlig ikke peiling på hva det ville si; alt jeg visste var at jeg ville vekk fra Barathrum. Egentlig var alt bedre enn det.

Greit, sukket jeg til slutt, jeg skal ta deg med til byen.

Da jeg så på Stella igjen, smilte hun triumferende.

Så flott! utbrøt hun entusiastisk, hvor tar vi oss inn?

Det er ikke så vanskelig å finne et sted. Denne muren er helt ødelagt, og man finner smutthull overalt, forklarte jeg, og endelig krøp også jeg ut av hulen.

Jeg begynte å vandre langs muren, i retning vekk fra porten. Vi var ille ute hvis vaktene så at en fra Barathrum hadde kontakt med en fra Consonum.

Stella fulgte