30 Dager

leseopplevelser?

DAG 30

Det regnet og var kaldt den dagen han hoppet. I midten av desember, snart juletider, som i et Dickens eventyr. Forskjellen var at det ikke var et eventyr, det var ikke oppdiktet og det endte ikke bra.

Han hadde plaget seg selv med de samme tankene flere ganger siden han kom hit. Men ikke nå lenger, hva var vitsen? Det fantes ingen vei tilbake, og selv om den fantes, ville han ikke ha gjort akkurat det samme, punkt for punkt? Hedre ordtaket om dyret som snubler en, to og tre ganger i samme sten? Mest sannsynlig. Han hadde gjort det samme om og om igjen. For helt fra starten av hadde han visst hva som kunne skje, hva som faktisk ville skje, og likevel hadde han fortsatt. Som en idiot. For det var umulig ikke å gjøre det.

Han kikket ut av vinduet mot trærne i enden av hagen. Snøen hvilte forsiktig på dem, som om den var redd for å knekke grenene og ødelegge balansen. Han hadde aldri sett så mye snø før og synes landskapet var som tatt ut av et eventyr, vakkert og uvirkelig på samme tid. Hele hagen var vakker, hekkene, dammen, oppkjørselen..., men det skogkledde området var hans favoritt.  På sine morgenturer gikk han alltid til samme sted, en benk i skyggen av den borteste sypressen. En rolig og stille plass med en og annen solstråle som noen ganger slapp gjennom bladene. Alt dette fremhevet skjønnheten av stedet, men det var ikke det som gjorde det spesielt: det var spesielt fordi det var det eneste punktet fra hvor man ikke kunne se gitteret. Gitteret i inngangsporten som lovet beskyttelse, men som i virkeligheten hadde en helt annen funksjon. Gitteret til hans fengsel.

Han hadde aldri likt å føle seg fanget, og likevel, hadde han ikke følt noe annet i hele sitt liv. Han hadde gått fra gitteret i skolegården til gitteret i samfunnet, med samme letthet som den som lydig følger reglene. Men han hadde alltid hatt et slags fristed i alle disse fengslene, og denne gangen var det benken under sypressen. På skolen hadde det vært det mest bortgjemte hjørnet av gårdsplassen, ved siden av sitrontreet.  Det var på en måte et spesielt sted fordi det var der den første solstrålen kom om morgenen, og den forble der hele halvtimen som friminuttet varte, noe som gjorde det til den beste plassen på vinteren. Men det var særlig fordi det var det mest adskilte, og derfor også det mest ensomme stedet, langt fra bråket og leken til resten av barna. Han hadde alltid vært et ensomt barn, redd for at de største i skolegården skulle plage ham.

Han hadde noen klare øyeblikk, men dette var ikke et av dem. Han skalv rastløst i sengen, var lei, klarte ikke å se på de hvite veggene mer. Det var natt etter det svake lyset som trengte gjennom sprikene i persiennene å dømme. Hvor var han? Han var forvirret, han visste hverken hva som hadde hendt eller hvorfor han var der. Han prøvde å reise seg, men kjente med en gang noe som stoppet ham. En intravenøs kanyle i armen. Var det et sykehus? Han kunne ikke huske å ha hatt en ulykke, eller vært syk. Han mislikte det, han følte seg fanget. Han kikket seg rundt og i mørket kunne han skimte en skikkelse. Fanget. Skjelvingen fortsatte, det var umulig å roe seg, han ville ikke være der. Det var altfor varmt, han måtte åpne vinduet. Han satte seg opp, forsiktig denne gangen for ikke å velte dryppstativet, og reiste seg opp med en anstrengelse. Han tok tak i stativet med én hånd og mens han slepte det etter seg, kjempet han seg rundt sengen, helt til han nærmet seg skikkelsen som satt nedsunket i lenestolen. Det var en jente, men han kunne ikke kjenne henne igjen. Hvem var hun og hva gjorde hun der? Fanget. Han begynte å få problemer med å puste, behøvde mer luft. Han fortsatte veien mot vinduet og dro opp persiennen. Månelyset skinte over en nydelig snødekt hage, ukjent for ham. Han sto noen minutter trollbundet av utsikten og fikk litt etter litt roen tilbake. Han merket at vinduet hadde en lås, at den bare kunne åpnes med nøkkel, så han lente seg mot det for å få bedre utsikt. Vinduet knirket og han skvatt. Det virket merkelig at et så tilsynelatende nytt vindu skulle knirke på den måten og han søkte etter hengslene med blikket. Da  oppdaget han at de var ødelagte og splintret, som om noen hadde gjort det med vilje, nesten kuttet dem. Vinduet satt så vidt fast i veggen. Et lite dytt og det ville falle ned og lande med all sin vekt på snøen i hagen. Han så ned mot bakken og målte avstanden, sannsynligvis en femte etasje, et høyt fall. Farlig, tenkte han, men merkelig nok hadde oppdagelsen ikke gjort annet enn å hjelpe han med å roe seg: han følte seg ikke lenger fanget.

––––––––

Jenta hadde sittet der nesten hele dagen. Hun hadde kommet veldig tidlig og forsøkt uten hell å snakke med ham. Han kunne ikke huske henne fra før. Selv om det var noe merkelig kjent ved henne, visste han ikke hvem hun var, det hadde gjort ham enda mer nervøs og forårsaket et panikkanfall, og han hadde endt opp med en ny dose medisiner og beroligende midler. Det var en rar dag. Han hadde stått opp som i en drøm, som i en drøm hvor man ikke vet hva man gjør eller hvorfor, men man stiller ingen spørsmål heller, bare fortsetter. Da effekten av morgenens beroligende piller hadde gått over, følte han seg lett svimmel men rolig. Men denne roen hadde forandret seg mens timene gikk og angsten vokste for hver gang han så på henne der hun sov i stolen. Visste at hennes tilstedeværelse der betydde noe, noe han burde huske, men som han ikke klarte å huske, noe sinnet hans blokkerte. Mens han tittet mistenksomt bort på henne hadde han til slutt sovnet selv. Helt til nå hadde han bare vridd seg rundt i sengen uten å sove.

Jenta. Han måtte vite hvem hun var, han ville huske. Huske hva? Noe sa ham at det ikke var en god idé, og et øyeblikk var han redd, redd for å stå ansikt til ansikt med sannheten. Det var bedre å ikke vite, men han følte seg fanget mellom disse fire hvite veggene han ikke visste noe om. Omsider mistet han igjen bevisstheten og gled tilbake, inn i drømmeverden.

Hvilen varte ikke lenge. Etter noen timer gikk drømmene over til mareritt og han begynte å huske. Han drømte om det som hadde hendt om og om igjen, og om hvordan han hadde havnet der, fanget. For første gang den dagen så han ting slik de var, og det gjorde ham livredd. Han ville skrike, men han turte ikke å vekke henne. Han ville ut derfra. Han klamret seg hardt i hodeputen og kjente plutselig noe hardt, noe som ikke skulle være der. Det var da han våknet, fullt bevisst, som om han skulle ha fått et slag i ansiktet.

Han forsøkte å puste inn dypt, roe seg, men denne gang var det umulig. Han grep puten igjen og med hendene kjente han på den merkelige tingen. Han lette i mørket etter enden av trekket, en glidelås eller noen knapper, helt til han klarte å føre hånden inn og nå objektet. Det var kaldt og skarpt. Nå husket han alt.

Han brukte noen få uendelige minutter på å se for seg alt som i en film. Ville skrike. Han reiste seg brått denne gangen og dro kanylen ut av hånden. Det pep i ørene og balansen sviktet, men ved å støtte seg mot sengen kavet han seg bort til vinduet. Han måtte gjøre det, og han måtte gjøre det nå, han hadde allerede ventet for lenge. Han så sine egne hender handle uten å være helt bevisst på at det var han som styrte dem. Vinduet stupte ned mot bakken med et dunk fulgt av et smell idet det landet. Snøen dempet det litt, men lyden av knust glass vekket raskt jenta. Men det var for sent. Han hadde allerede hoppet. Han var fri.

DAG 29

Jenta hadde vært der hele morgenen, men hun visste ikke hva hun skulle si ham. Hun leste en eventyrbok for ham som hun hadde sagt at var hans favoritt, men han gjenkjente ikke en eneste scene fra den. Så tankene hans bare vandret rundt og skapte mentale bilder av det hun beskrev.

Historien handlet om en gutt som snek seg ombord i en båt på vei til Amerika fordi han ville oppleve eventyr og  utforske nye verdener. Men ute på det åpne hav oppdaget han at mannskapet ikke forsøkte å seile gjennom de sikreste områdene, men mellom strategiske øyer, hvor