Aldri mer enn to ganger

FORFATTERENS MERKNAD

Dette er ren fiksjon.

Enhver likhet med faktiske hendelser og virkelige personer, nålevende eller døde, er helt tilfeldig.

1

––––––––

Den varme luften som er typisk om morgenen i slutten av mai hadde lokket politimesteren til ikke å kaste bort for mye tid på frokost, og heller tilbringe en del av dagen med å stelle i hagen.

Ennå kunne ikke de tre hundre kvadratmeterne kjøpt av en sliten gammel mann noen måneder før, med et raskt blikk karakteriseres som et fristende oppkomme av frukt og grønnsaker. 

Germano hadde dermed bestemt at han ville vie minst en dag i uken til hagen med en gang jorden var klar.

For øyeblikket måtte politimesteren bruke flere dager av ferien for å sørge for at masse utmark fylt med stein i det minste kunne ligne på en hage.

Han brukte akkurat denne morgenen til å pode tomatplanter i den allerede anvendelige jorden. Det foregikk uten for mye trøbbel og til Germanos tilfredshet, og etter at han var ferdig med podingen satte han seg på bakken og puttet en sigarett i munnen og kontemplerte over verket sitt.

Hva som egentlig var så stilig og beundringsverdig med å observere hundre bambusrør som spiret på bakken var egentlig bare klart for politimesteren selv.

Da han var ferdig med sigaretten bestemte han seg for at det var tid for å reise seg og avslutte vanningsjobben. Det var etter middagstid og heten begynte å merkes.

Han var iført t-skjorte og shorts og prøvde å få vann til hver tomatplante. Da merket politimesteren seg en skikkelse som nærmet seg porten som skilte den lille tomten fra gaten.

Da han skjønte at mannen ikke viste noen tegn til å ville gå vekk la Germano bort vannslangen og gikk nærmere porten han også. Med en gang han kom i nærheten gjenkjente han skikkelsen ved porten.

«Hallo, Vincent...»

«Hei Mario...»

«Jeg kjente deg ikke igjen i de klærne... Jeg ville heller vente litt enn å rope ut navnet ditt!»

«Slapp av... bli med inn.»

Mario Pezza var en gammel venn av politimesteren. For noen år siden hadde det vært en etterforskning av et tyveri av kunstverk i Pezzas antikvitetsbutikk. Da saken var oppklart og tyvene arrestert hadde de to blitt venner.

«Hva skyldes så dette hyggelige besøket...»

«Ikke noe spesielt, Vincent – jeg surret litt rundt og passerte forbi her, og din kone fortalte meg at jeg kunne finne deg her, så...»

Germano ble med ett litt gretten og ba sinn venn om å presisere nøyere hva han mente.

«Jeg glemmer av og til at du jobber som snut, Vincent – så jeg lurer meg selv til å tro at du kjøper alt tøyset mitt.»

«Nå, det var bedre, Mario. Uansett, la oss sette oss ned først.»

Germano fant seg en plass på en gammel seng og kameraten satte seg i stolen som politimesteren pleide å hvile i.

«Faktisk så skjedde det noe merkelig med meg for noen dager siden, Vincent...»

«Fortsett...»

«En kar, Giovanni De Lillo, kom innom butikken min, jeg vet ikke om du kjenner ham, han er en gammel pensjonert lærer og...»

«Ja, selvfølgelig kjenner jeg han, jeg har ofte truffet han i baren».

«Riktig – jeg vet ikke om du er klar over at han har hatt et mindre hjerteinfarkt for ikke så lenge siden, så...»

«Nei, det visste jeg ikke, men nå skjønner jeg hvorfor jeg ikke har sett han på en stund, men bare fortsett...»

«Legen foreslo at han skulle gå spaserturer innimellom for å forbedre situasjonen sin; han begynte å ta disse spaserturene tidlig om morgenen, han tar med seg bikkja og går ut, går i nærheten av skogen, den som ligger ovenfor Grottaferrata hvor den bekken renner gjennom.»

«Jeg er ikke så godt kjent i det området, men det betyr ikke så mye, så bare fortsett...»

«Han sier at han fant en flaske med en melding inni for noen dager siden. Det var et vanlig A4-ark med noen setninger skrevet på det; Giovanni trodde det kom fra gud vet hvor, slik som på film, og han spurte meg om jeg ville ta et raskt blikk på det.»

«Et raskt blikk?»

«Ja, litt vann og fuktighet må ha blitt filtrert inn i flasken og meldingen var nesten utydelig. Vår venn Giovanni må ha tenkt at han hadde funnet gud vet hva ettersom han spurte meg om å gjøre det lesbart igjen og også lage en ramme til det for ham...»

«Og jeg antar at det ville du ikke...»

«Du antar korrekt, Vincent – jeg har prøvd å være ærlig med den gamle læreren, men til slutt hørte han ikke lenger på meg, jeg tror at han skjønte...»

«Beklager at jeg avbryter – men klarte du å forstå hva som var skrevet på det arket?»

«Det er poenget, Vincent... Giovanni er sikker på at det er et kjærlighetsbrev som er et ukjent antall år gammelt mens jeg...»

«Ok, gi meg detaljene.»

«Det er ikke så mye å fortelle egentlig; ordene jeg har klart å tyde, eller mer riktig enkelte bokstaver, seks eller sju på det meste, bør være «hjelp» og «livløs». Faktisk er det bare h og en del av j i det første ordet som er lesbart, men jeg har ingen annen forklaring.»

«Hva kan du fortelle om resten?»

«Ikke så mye, det er et annet halvt ord som «livl», som jeg sa kan bety «livløs». Men jeg vet ikke – kanskje er det bare nonsens, men jeg tenkte at jeg burde si fra til deg uansett.»

«Det gjorde du rett i. Har du tid til lunsj?»

«Ja, jeg stengte butikken for en halv time siden og dro hit. Jeg er ledig til klokken tre i ettermiddag.»

«Det er bra. Da drar vi hjem til meg, kona kan lage litt