Oppvåkningen

Prolog

Herre? Den unge soldatens øyne var fylt med smerte og bekymring, ikke for hans egne sår, men for sin herres. Det var lite tvil om at hans herres sår var dødelige. Fiendens sverd hadde bitt gjennom skinn og rustning og dypt gjennom hans indre organer. Det tunge brystet ble svøpt inn i improviserte bandasjer og ble blodigere med hvert anstrengende åndedrag. Herren løftet sitt rufsete hode, med et dystert smil om munnen sin.

Dette er en vunnen kamp med store ofringer. Krigsherrens øyne vandret over de steinete og fruktesløse åsene hvor mange av hans menn lå enten døde eller døende. Han følte en smerte i brystet sitt, en smerte sterkere enn hva noe våpen kunne påføre. Hans menn, hans venner, liggende igjen for å dø her! Her på denne fiendtlige jorden, så langt hjemmefra. Hans grå øyne ble stive og uhyggelige i blikket idet han snudde seg til den unge soldaten. Lever den drittsekken av en fører fortsatt?

Ja, min herre.

Før ham til meg. Jeg skal snakke med ham før han dør.

Soldaten skyndte seg avsted og etterlot ham til å finne en mager trøst i det å sitte på de solvarme steinene. Han klarte å motstå fristelsen til å legge seg ned ved å vite at om han gjorde det ville han aldri stå opp igjen. Likevel må han ha sovnet et øyeblikk, for han våknet til stemmen og en lett berøring fra den samme unge soldaten.

Vi har bragt ham hit slik du ba oss om, min herre.

Krigsherren spisset synet sitt og så inn i ansiktet på fienden sin. Det var et ubarmhjertig og glisende ansikt, perforert med en inkarnasjon av ondskap, så avskyelig og forskrudd at det ikke var noe menneskelig igjen ved ham. Sakte ble hans uttrykk for motstand løst opp til et fylt av frykt og hat.

Jeg skal ikke liste opp alle forbrytelsene dine, begynte krigføreren. Du kjenner til dem bedre enn jeg gjør, og ingen av oss vil leve lenge nok til å gjøre den listen rettferdig. Vi har forfulgt deg på tvers av Jordens overflate for å ødelegge deg og dine tilhengere, for å befri landet fra deres motbydelige og råtne kjøtt, og fra pesten du bærer med deg. Et hosteanfall skyllet over ham. Da han løftet hodet sitt igjen glinset det av noen dråper blod i munnviken hans. "Menneskeheten vil ikke kunne overleve med folk av ditt slag blant oss. Dere har valgt å tilbe en eldgammel ondskap i grådighet og begjær, å holde på disse ritualene, å drikke blodet og spise kjøttet av mennesket. Dere vandrer i natten og tar til dere mørket. Du er kjent ved mange navn, hvor alle er forbannet!

Slik du har våket over dine menn i det onde, skal du også gjøre i deres død. Du skal stå i de dødes grav hvor du skal forbli for å vente din egen død. I mørket vil din forskrudde sjel være fanget av Lysets forseglinger og forbannelser i all evighet. Du er en pest og en plage som sprer seg over landet vårt, vi må gjøre slutt på deg for alltid. Tom for krefter ga han en gest til vaktene for fangens avskjedigelse.

Men fangen var ikke klar til å dra. Han var stor, nesten like høy som herren selv; hver linje på hans misdannede kropp avslørte nå hans tilbakeholdne hat. Han skulte på mannen som nettopp hadde fordømt ham. Du og ditt svake, dumme folk! Stemmen hans var obskøn og lagde en knurrende, hvesende lyd. Dere vinner denne gangen, men bare denne gangen! Gjør hva dere vil, det er ubetydelig; dere kommer til å lide og jeg kommer til å le. Dere kjenner ikke til evnene mine. Men det kommer dere til å gjøre. Jeg kommer tilbake for å sørge for det!

Herren så på at vaktene førte fangen vekk. Han snudde seg da han kjente den unge soldatens hånd på skulderen sin. Han så angsten i guttens ansikt. Bekymrer du deg?

Ja, over mange ting, min herre. Han er både mektig og farlig.

Ja. Og det må ikke glemmes, sa han med et sukk og lukket øynene sine.

Den unge mannen tok tak i den eldre mannens hånd og knelte ved hans side. Han hørte at hvert pustetak ble svakere og kortere. Han så de grå øynene komme til syne og kunne føle smerten i dem da de møtte hans egne.

Det har vært min plikt å sette enn stopper på denne ondskapen. På bekostning av all smerten og døden jeg har opplevd, og til tross for min dype sorg, angrer jeg ikke. Selv ikke min egen død ville ha hindret meg i å gjøre dette igjen. Han ristet lett på hodet sitt og sukket. Stemmen hans begynte å hviske, og han sa ut i luften: Jeg håper på å finne fred nå. Øynene hans lukket seg og han ble tyst. Det var som om styrken det tok å si disse ordene hadde stjålet det lille av liv som var igjen i ham.

Raseri og fortvilelse hopet seg sammen i brystet til den unge soldaten og han presset øynene hardt sammen mot de varme tårene. Han la herrens hånd forsiktig på brystet hans, som nå pustet rolig. Den store krigsøksen til herren, som tidligere hadde passet perfekt i hans hånd, lå ved siden av ham; han løftet den sakte og så solen så vidt glimte på dens kanter.

Et rop fra åsen nedenfor ham fikk hans oppmerksomhet. Han tok seg forsiktig frem nedover skråningen og forbi kampesteiner før han nådde en liten gruppe menn som jobbet ved den mørke åpningen av en tunnel. Tunnelen forsvant dypt inn i foten av åsen. I enden var det et kammer hugget inn i steinen. Jerndøren ved åpningen var stengt. En høy, rødhåret soldat som var en av dem med ansvaret for fangene, hilste på ham da han nærmet seg.

Det er gjort, sir. Han var nervøs og ivrig etter å gjøre seg ferdig og komme seg vekk.

Bra. Han kjente den tunge vekten i hånden og forsto nå at han fortsatt bar på øksen; han løftet den og leste på den graverte innskriften på metallet. Han lukket øynene sine et lite øyeblikk før han kastet den inn i tunnelen. Tett igjen døren! Og la den aldri åpnes.

Lenge etter at mennene hadde tettet igjen jerndøren og stengt av tunellen, sto fortsatt den unge soldaten der. Han lot bitterheten inni ham sive sakte ut. Det var over, i hvert fall foreløpig. Men han kunne fortsatt se for seg de inngraverte ordene på metallbladet: La ondskap falle for mine føtter.

Den unge soldaten grøsset. Han snudde seg og skyndte seg for å nå igjen de andre.

*      *      *

I evigheter lå graven uberørt, omsvøpt av magi, uvitende om endringene som tidvis omformet landet. Omrisset av fjellene forandret seg og myknet. Elver og innsjøer ble dannet og tørket ut igjen, før de ble dannet igjen. Sakte ble det skåret nye underverker inn i jordens barm.

Og menn kom til det nye landet og brukte det godt; det eneste onde var det de brakte med seg. Men de var små, disse synder av disse menn.

Kapittel 1

Dekkene til den gamle Plymouth-kabrioleten lagde furer i støvet og etterlot seg skyer og en og annen småstein i den varme julikvelden. Grusveien var fylt med groper og hull. Skadene var alt fra mindre mangler til potensielle farer.

Derek Hanen tok tak i rattet med sin venstre hånd og prøvde å lese på det sammenkrøllede veikartet med sin høyre. Bilen humpet hver gang han fant det riktige stedet på kartet, noe som etter hvert krevde hans fulle konsentrasjon og som til slutt fikk ham til å miste besinnelsen. Etter flere forsøk slengte han bittert kartet på passasjersetet.

Ta til venstre på rute 8-A, hadde betjenten på bensinstasjonen sagt. Det vil ta deg rett til 395.

Derek oste av sinne. Fyren hadde rett, ja, men hadde unnlatt å nevne at snarveien så vidt var en grusvei.

Plymouthens grønne karosseri viste tegn på langvarig røff bruk. Hva bulkene i bilen kanskje manglet i størrelse, gjorde de opp for i antall. Støtfangeren var full av diverse suvenirklistremerker som Derek hadde samlet på i en måneds tid før han mistet interessen. Ett og et halvt år med reising kan legges til siden den gang.

Derek var ikke altfor bekymret over det, altså. Han hadde fortsatt et par hundre dollar fra hans siste jobb, som hadde gått ut på legge rør for en feit, liten entreprenør som likte å sjefe rundt, kjefte og røyke sigarer. Den lille kjeltringen hadde også likt å underbetale deltidshjelpen sin med halvparten av det som er minstelønn. Men selv halvparten av en minstelønn hadde vært gode penger, og Derek var tilfreds. Når pengene fra den jobben begynte å ta slutt, ville han stoppe et sted på veien og få en ny jobb. Noen var bedre enn andre, men det spilte egentlig ingen rolle; så snart han hadde nok penger for å klare seg en stund, kom han til å slutte jobben og være tilbake på veien igjen.

Til tider så han på livet sitt og tenkte på det som en meningsløs og skjødesløs tilværelse, og tenkte at kanskje, bare kanskje, at han kunne ta seg sammen og begynne på nytt. Kanskje kunne han til og med unngå de samme gamle feiltakene sine. Men så ville usikkerheten inntreffe, han ville bli for redd til å prøve og han lot sjansene passere til fordel for tryggheten han fant i reisingen sin. Dette var en tid for helbredelse.

En suicidal villkanin krysset veien foran ham. Han rykket til i rattet for å styre unna den. Han unngikk den og ble med ett lettet. Han kikket inn i bakspeilet. Det var ikke annet å se enn falmet, oppskrapt plast og støv. Han slappet av i setet, sukket, og fokuserte oppmerksomheten sin på landskapet han kjørte forbi.

Trær, hvor mesteparten av dem var gran og furu, sto i forkrøplede klynger som prikker bortover de lave åsene, slik soldater som avventer kamp; gamle gjerder grenset over sine tiltenkte områder. De få gårdene Derek så, virket til å være malplassert, som om de ubemerket hadde falt ut av lommen til en forbipasserende vind.

Et støvete, værbitt skilt dukket plutselig opp langs veien for å gjøre det et slikt skilt gjør: informere (eller beskylde) den reisende om sitt oppholdssted:

VELKOMMEN TIL

CIDER SPRINGS

BEF.        724

Derek bremset Plymouthen sin til minimum hastighet, påpasselig med å ikke bryte noen usette fartsgrenser. Han kjørte inn i byen med bare en så vidt større fart enn den fra en krabbende baby. En eldgammel, rød pickuptruck skranglet forbi, forfulgt av sin egen støvsky mens den stønnet av dårlig helse.

Cider Springs var ikke veldig annerledes enn noen av de andre hundre småbyene han hadde passert. Motorveien gikk gjennom sentrum av byen og fungerte som hovedgaten, med noen få butikker og sjapper klynget omkring den, i det håp om å tiltrekke seg den forretningen de kunne. Det første som fikk Derek sin oppmerksomhet var en fasade med et håndmalt skilt hvor det sto Parkers dagligvarebutikk. Under var ordene Kald øl påmalt. Han klarte ikke å dy seg, og kjørte inn på den lille parkeringsplassen ved siden av butikken.

Et par hyller med hermetikkbokser og tørrvarer møtte ham i den kjølige innsiden av butikken. I det bakerste hjørnet sto det en kjøledisk og viste fram utvalget sitt av øl og leskedrikker, med kjøleaggregatet nynnende på en monoton, mekanisk kjærlighetssang til kassaapparatet. Derek fisket en boks med øl ut fra kjøleren, gikk over til butikkdisken, og lente seg på kassa. Så vidt han kunne forstå var han alene i butikken.

Hallo, er det noen her? Derek reiste seg opp igjen og åpnet boksen. Ølet trengte seg gjennom støvet i halsen og etterlot seg en sti av verkende kulde. Du har en kunde her ute, sa han med en høyere stemme. En dør bak disken gled opp noen centimeter og avslørte et par rennende øyne i et tynt og blekt ansikt. Han blunket med det ene øyet til Derek og døren lukket seg i noen øyeblikk, før den åpnet seg igjen og kroppen til det samsvarende ansiktet kom ut. Derek fikk inntrykk av at den gamle mannen besto av en merkelig blanding av knokler, lær, og kinnskjegg.

Måtte finne tennene mine, beklaget den gamle mannen seg. Klarer ikke å snakke uten dem. Han ga Derek et bredt glis for å vise dem frem. Hva trenger du, gutt?

Har alt jeg trenger. Derek holdt opp den halvtomme ølboksen sin og gravde frem en dollarseddel fra jeansen sin, og ga den til den gamle mannen. Er du Mr. Parker?

Det er meg. Jeff Parker. Men ingen ‘mister’, da. Alle her omkring kaller meg bare for Parker. Han ga Derek vekslepengene og gikk ut bak disken for å ta seg en øl selv.

Derek så på mens han åpnet boksen og drakk fra den. En liten mengde av ølet traff ikke sin egentlige destinasjon og havnet heller på Parker sin t-skjorte for å slutte seg til med flere andre gamle flekker. Parker sin hånd gned den nye beboeren inn i anonymitet.

Fin liten by dere har her.

Sludder, gulpet Parker. Det er et forfalt, lite sted du må kveles til døde av om du vil inn eller ut av. Flesteparten av folka her drar ikke fordi de ikke har råd, resten er sprø og liker stedet, som meg. Han tok en ny slurk fra boksen og hevet et øyenbryn.

Er du på besøk eller bare på gjennomreise?

Bare på gjennomreise, sukket Derek. Og det er det som